Ny doktograd om klimarisiko og finans: – Dynamikken kan bli paradoksal

Stine Engen, ved senter for teknologi, innovasjon og kultur på Universitetet i Oslo, har skrevet en avhandling der hun undersøker hvordan klimarisiko blir forstått og brukt for å få finans til å ta klima inn i sine beregninger. 

Det er en helt ny doktorgrad ved UiO.

Forholdet mellom finans og klimaendringene har som regel blitt konseptualisert som risiko, der begrepet klimarisiko er knyttet til ideen om at klimaendringene kan devaluere finansielle verdier. 

Gjennom fire artikler ser Engen på hvordan finans gir mening til klimarisiko og hvilke praksiser dette har ført til. Engen har undersøkt offentlig tilgjengelige dokumenter, samt gjort flere intervjuer med aktører i bransjen.

– Da jeg startet med prosjektet hadde jeg egentlig begynt bredere, og ønsket å forstå mer hva spørsmålet var: hvordan klimarisiko ble et stort tema, samtidig som det var mye snakk om grønn finans. Jeg jobbet i Dagens Næringsliv og så at klima fikk en veldig stor dekning i media, sier Engen til BankShift om sin avhandling.

Hun så også at det var interesse blant leserne i DN på temaet, og ønsket å forstå hva spørsmålet betød for aktørene, og hvordan man i praksis jobbet med det. 

Delt i kategorier – som er like i dag

Etter litt undersøkelse så hun at begrepet klimarisiko betyr noe annet for mennesker enn det gjør i finans, der det er snakk om devaluering av verdier, og ikke risikoen direkte for mennesker. Og dette ble en viktig styring for hennes avhandling.

– Mark Carney, tidligere leder for den britiske sentralbanken, nå Canadas statsminister, holdt talen «Breaking the Tragedy of the Horizon». Den ble en viktig referanse for å etablere ideen om at klimaendringer har finansiell betydning. Der delte han klimarisiko i fysisk risiko – flom, hetebølger og lignende – og overgangsrisiko, altså risikoen knyttet til omstilling, reguleringer og klimapolitikk. Disse kategoriene er fortsatt de det jobbes med i dag, sier hun.

Og Engen forklarer at det gjennom hennes datainnsamlingsperiode var overgangsrisikoen som opptok de fleste av de hun pratet med. Likevel påpeker hun at med mer ekstremvær, kan dette endre seg om vi ser mer direkte finansielle tap fra fysiske værendringer. I tillegg ser Engen endringer i EU, som har kommet med en del reguleringer, om at man ikke er like opptatt av å regulere like sterkt som tidligere.

«Ensbetydende med trussel»

Og da kommer man til spørsmålet som Engen stilte seg innledningsvis; hvordan jobbes det med dette konkret? Avhandlingen peker på at finansbransjen ikke nødvendigvis ser på begrepet «risiko» som noe negativt, men at det heller er noe som gir muligheter - da for både tap og gevinst.

– I sosiologi og andre samfunnsvitenskaper betegner risiko en fare – ensbetydende med trussel. I økonomi og finans er risiko et mer sammensatt begrep som ikke nødvendigvis er negativt: Det betegner volatilitet i fremtiden, mulighet både for tap og profitt, sier Engen.

Hun viser til at målet i klimarisikobegrepet, i den finansielle forstand, har vært å snu det som kan være tap av verdier, til en gevinst. Noe som har blitt mobilisert i offentlige taler, for å få finansbransjen til å snu risiko til mulighet.

Risikovurdering av mulig politikk

I en av artiklene går Engen også gjennom begrepet «risk management». Et begrep som i prinsipp kan beskrives som «å vurdere noe man ikke ennå vet, på bakgrunn av det man allerede kan». Risikovurdering og politiske bestemmelser har også gått hånd i hånd gjennom det grønne skiftet, viser artiklene til Engen. Men at det ikke alltid er positivt.

– I stedet for direkte reguleringer, skaper man ideen om at finansielle verdier kan devalueres, og indirekte får man finansaktører til å flytte penger og finansiere det grønne skiftet. Bakgrunnen er at det grønne skiftet vil koste mye, og offentlige midler alene ikke er nok, sier Engen.

– Dynamikken kan bli paradoksal: Hvis aktørene sitter og regner på sannsynligheten for klimapolitikk, kan det bli stillstand. Politikere ønsker at finans skal flytte penger uten for mye regulering, mens aktørene vurderer sannsynligheten for at reguleringene faktisk kommer, legger hun til.

Derfor mener doktorgradsstudenten at ansvaret må avklares mellom finansielle aktører og myndigheter. Og at det derfor er «bekymringsverdig om man faktisk mener man bør gjøre noe med klimaet nå».

– Det blir mye arbeid med forestillinger om fremtiden, i stedet for å se på hva som skjer her og nå, sier Engen.

TCFD-veikart førte til politikk og finans

Et annet spørsmål Engen hadde, var å se på hvem som skulle ta ansvaret for klimarisiko, og hvordan det kom seg inn i finansbransjen.

I en av artiklene til Engen følger hun hvordan rammeverket fra Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD) ble oversatt til norsk finans gjennom et veikart for finansnæringen. Veikartet etablerte klimarisiko som et styringsobjekt og anbefalte at Finanstilsynet skulle overvåke klimarisiko. Kort tid etter ble dette skrevet inn i statsbudsjettet for 2019, og sånn sett ble klima flyttet inn i politikk og finans. 

– Det ble en litt ny måte å mobilisere finans på, enn den klassiske «de-risking» med subsidier. I stedet stilles det spørsmål ved fremtidig verdi av eiendeler, og ved å peke på mulig devaluering, skapes insentiver for at kapital flyttes, sier Engen, om den mer regulatoriske fremgangsmåten for klimarisiko.

Den grønne svane

I en annen artikkel analyserer Engen «The Green Swan», en publikasjon fra Bank for International Settlements (BIS) og Banque de France, som gjør klimarisiko til et sentralt tema for finansiell stabilitet. Her rammes klima inn som usikkerhet i komplekse systemer, mer «katastrofisk» og mindre målelig, og peker mot scenariometodikk og stresstester fremfor tradisjonelle, statistiske risikomodeller. 

Engen viser hvordan dokumentet både kritiserer modellene og likevel styrker ekspertrollen. Når modellene ikke strekker til, blir selve rammingen av risiko, og handleplikt, et styringsverktøy. 

– Finans er alltid fremtidsrettet. Det handler ikke bare om hva du tror vil skje, men hva du tror alle andre tror vil skje. Da får taler, rapporter og scenarier performativ kraft. Lykkes du med å påvirke forventninger, påvirker du også fremtiden, sier Engen.

«Banker er ikke klimaaktivister»

På spørsmål om hva hun sitter igjen med, etter sine undersøkelser av bransjen, politiske reguleringer, sentralbanker og store konferanser og markeder. Svarer Engen med at hun ikke har noen fasit på hvordan man skal løse klimarisikoen, men påpeker at det kanskje trengs en større samtale i samfunnet om rollene til de ulike aktørene, og hva man kan forvente.

– Selskaper spenner fra nonprofit til profittmaksimering; banker er ikke klimaaktivister. Noen ganger mangler det litt realisme om hva som er mulig, og mye bygger på store tanker om fremtiden uten empirisk grunnlag for at dette er måten endring skjer på.

– At klimarisiko blir til finansiell risiko gjennom antakelser om fremtidig politikk og blir et verktøy for å sammenstille finansiell risiko med klimamål – er egentlig hele ideen, sier Engen.

Hun peker videre på at det også er forskjellige tidshorisonter på finans og politikk, der fem år kan være lenge i finans, mens det ikke nødvendigvis er det for politikk eller klima. Noe som kan skape utfordringer.