DEBATT
«Da spillereglene endret seg, forsvant banken»
Grunnfondet og sparebankenes særegne styringsstruktur har i over 200 år sikret sektorens selvstendighet, skriver Jan Erik Kjerpeseth, konsernsjef i Sparebanken Norge.
Konsernsjef i Sparebanken Norge
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Boken «Drømmen om Sparebanken Norge» fra 2006 forteller blant annet om hvordan Sparebanken NOR, en sterk og veldrevet sparebank, forsvant og ble overtatt av DNB – kort tid etter at den gikk fra å være grunnfondsbank til å bli aksjebank.
Det som skjedde den gang bør være en vekker for oss i dag. En gikk fra en situasjon hvor Sparebanken NOR sto på nippet til å samle over to tredeler av norsk sparebanksektor under én paraply. Istedenfor ble banken slukt av DNB.
Et historisk vendepunkt
Debatten rundt Sparebankutvalgets rapport har klare paralleller til den opphetede diskusjonen som gikk den gang om Sparebanken NOR, sparebankenes styringsmodell og egenkapitalinstrument.
Omdanningen av Sparebanken NOR (nylig omdøpt til Gjensidige NOR) til aksjebank i 2002 markerte et historisk vendepunkt i norsk bankvesen. Etter 180 år som tradisjonell sparebank ble den gamle organisasjonsformen forlatt, og kapitalen åpnet for aksjonæreierskap. Det som få år tidligere ville blitt sett på som utenkelig, ble plutselig en realitet – og symboliserte et grunnleggende skifte i synet på eierskap, styring, tillit og bankens rolle i samfunnet.
Ledelsen var fullt klar over konsekvensene. «Det var viktig å selv ta initiativ og ikke bli stående med ryggen mot veggen», uttalte konsernsjef Olav Hytta. Bare måneder senere ble prosessen som endte med fusjonen med DNB igangsatt.
Eierformen avgjør fremtiden
Grunnfondet og sparebankenes særegne styringsstruktur har i over 200 år sikret sektorens selvstendighet. I dag spiller sparebankene en helt sentral rolle i norsk økonomi. Som Sparebankutvalget selv påpeker, kan betydningen for konkurranse og kapitaltilgang knapt overvurderes.
Selv om en stor del av sektoren ble en del av DNB, utgjør sparebankene fortsatt rundt 70 prosent av bankene i Norge og har siden 2008 økt sine markedsandeler. De står i dag for 47 prosent av utlånene til personmarkedet og 33 prosent til næringslivet.
Denne posisjonen hviler på en robust styringsmodell. I banker med egenkapitalbevis kan ikke de eksterne eierne få flertall i generalforsamlingen. Det gir et innebygget oppkjøpsvern – på samme måte som statens 34 prosents eierandel fungerer som vern i DNB. Uten dette vernet, ville Norges største bank fortsatt vært på norske hender?
Sparebankutvalgets innstilling – et veiskille
Nok en gang står vi i en opphetet debatt om sparebankenes fremtid. Daværende finansminister Vedum understreket overfor Stortinget at målet med sparebankutvalgets utredning var å «bidra til løsninger og sikre gode og lønnsomme sparebanker også i framtiden, samtidig som sparebankenes egenart og viktige samfunnsfunksjon ivaretas».
I stedet for styrking av dagens modell og sparebankenes særtrekk, foreslår utvalget endringer som i praksis fjerner dens kjerne: egenkapitalbeviset, den særskilte styringsstrukturen og oppkjøpsvernet.
Dette er en modell som har tjent det norske samfunnet godt i over 200 år. Når utvalgsmedlem, finansprofessor Karin S. Thorburn, åpent argumenterer for tvungen omdanning til aksjebank, blir det tydelig hvor radikale forslagene deres er.
Arbeidstakersiden er tydelig i sine budskap. Finansforbundet peker presist i Finansavisen på hva som står på spill i kronikken «Sparebankenes skjold sprekker». Konsekvensene kan bli en kraftig reduksjon i antallet sparebanker, med potensielt store ringvirkninger for lokalsamfunn over hele landet. Regjeringen må derfor handle med klokskap og sørge for at eventuelle endringer ikke svekker lokalt eierskap eller det lokale næringslivet.
LO peker på det samme i sin høringsuttalelse og i flere leserinnlegg i Dagens Næringsliv. De peker på at Sparebankutvalgets forslag vil innebære at sparebanker som har utstedt egenkapitalbevis over tid i praksis vil bli presset til å omdanne seg til aksjebanker. Dagens oppkjøpsvern vil falle bort, og sparebankmodellen slik vi kjenner den, risikerer å gå inn i historien. De negative konsekvensene for lokalt næringsliv og arbeidsplasser i distriktene vil være store.
Hvordan kunne et utvalg som skulle styrke sparebankmodellen, ende med en innstilling som setter hele modellen i spill?
Historien gir svaret – og retningen.
Historien gjentar seg ikke, men vi kan lære av den. Det er to tydelige lærdommer vi kan trekke av norsk- og europeisk sparebankhistorie:
Rammebetingelsene avgjør skjebnen. Sparebanken NOR forsvant ikke på grunn av svak drift, men på grunn av endrede spilleregler.
Uten oppkjøpsvern og dagens eiermodell forsvinner mangfoldet. Europeisk erfaring viser hvor raskt en sparebanksektor kan uthules og forsvinne.
Det er derfor vi i Sparebanken Norge engasjerer oss rundt Sparebankutvalgets innstilling.
Igjen er Norges største sparebank landets tredje største bank. Igjen finnes ideen om en sterk sparebankutfordrer til de store forretningsbankene. Men denne gangen må fundamentet være sterkere enn det var for Sparebanken NOR: Langsiktig selvstendighet må sikres, med et tydelig oppkjøpsvern og en styringsstruktur som gjør det mulig å være en reell utfordrer over tid. En bank som ikke bare styres av kapitalmarkedets føringer, men der også kunder, ansatte og samfunn sitter rundt bordet når de store strategiske valgene skal gjøres.
Norge er ikke tjent med mindre mangfold, svakere konkurranse og økt maktkonsentrasjon. Utvalgets innstilling bør derfor legges bort. Sparebankmodellen må styrkes, ikke svekkes. Vi har ikke flere sparebanker å miste.
