Samtykker ministeren til egen lov?

Dette er et oppdatert utdrag fra vårt nyhetsbrev, FinShift, som sendes ut hver onsdag.

Hva er saken? 

For fjerde gang på én måned har barne- og familieminister Lene Vågslid besvart et skriftlig spørsmål om høringsforslaget til endringer i gjeldinformasjonsloven og gjeldsinformasjonsforskriften. 

Denne gang fra Helge André Njåstad (FrP) som ville vite «hvordan gjeldsinformasjonsloven § 12 åttende ledd gir tilstrekkelig klar hjemmel til å forby forbrukere å gi tredjeparter innsyn i egne gjeldsopplysninger basert på samtykke – og hvordan denne vurderingen er gjort i lys av skillet mellom lovbasert og samtykkebasert utlevering?»

Her poengterer Vågslid at:

► Forslaget ikke innebærer at forbrukere nektes å dele informasjon med andre. Alle kan fritt hente ut egne gjeldsopplysninger og dele dem med låneformidlere eller andre.

► Det heller ikke er et forbud mot å oppnevne en fullmektig som henter ut gjeldsopplysninger – for eksempel verger, gjeldsrådgivere, advokater, eller andre som bistår ved økonomiske problemer.

«Som understreket i mine tidligere svar, er det utlevering av gjeldsopplysninger fra gjeldsinformasjonsforetak til markedsføringsformål forslaget er ment å ramme. Slik utlevering er problematisk etter markedsføringsforbudet i gjeldsinformasjonsforskriften § 6. Systematisert bruk av innsynsordningen til markedsføringsformål er, etter mitt syn, en omgåelse av dette forbudet. Det er særlig problematisk at mottakeren av opplysningene på denne måten sikrer seg personopplysninger som ikke er ment for andre enn forbrukeren selv. Slik ordningen med samtykkebasert innsyn nå praktiseres, vil låneagenter og andre få tilgang til flere opplysninger enn banker og andre finansforetak.», skriver ministeren.

Hvorfor er dette interessant? 

► At lovendringen - å utvide gjeldsregistrene med sikret gjeld i form av boliglån og billån – er stort sett uomstridd.

Tvert imot har det kommet inn høringssvar som foreslår at utvidelsen burde gå lenger og også inkludere inkassogjeld og studielån. Begge er vurdert og avvist i høringsnotatet.

► At forskriftsendringen – å forby deling av gjeldsdata basert på samtykkebasert innsyn – har vært mye mer omstridt.

Ministeren har som sagt svart på fire kritiske, skriftlige spørsmål i Stortinget løpet av en måned, alle rettet mot endringen av samtykkebasert innsyn.

Alf Gunnar Andersen i Horde skriver i et debattinnlegg i BankShift at «departementet har en grunnleggende misforståelse av hvordan kreditt oppstår».

Gjeldsregistrene sier til BankShift at det ikke har vært noen anmeldelser av den typen markedsføringsmisbruk departementet frykter i løpet av de årene ordningen har vært i bruk.

Og i et høringssvar skriver Selmer-advokat Øystein Kolstad Kvalø at «konsekvensen av departementets forslag om å innskrenke retten til samtykkebasert innsyn, er at norske forbrukere får dårligere oversikt over egen gjeld og økonomi».

I praksis handler motstanden om et tillegg i Gjeldsinformasjonsforskriften §6 Bruk av gjeldsopplysninger utlevert fra gjeldsinformasjonsforetak. Der ønsker departementet å legge til følgende setning: «Gjeldsopplysninger kan ikke gjøres direkte tilgjengelig for låneformidlere eller andre på grunnlag av samtykke eller fullmakt fra den opplysningen gjelder.»

I en merknad presiseres dette med: «Bestemmelsen innebærer et forbud mot gjeldsinformasjonsforetakenes praksis med å overlate gjeldsopplysninger til ulike samarbeidspartnere som har fått samtykke fra den registrerte til å hente opplysningene. Praksisen anses å være i strid med forbudet mot å brukegjeldsopplysninger i markedsføring.»

Men leser man Lene Vågslids siste svar fra Stortinget, begynner man å lure på hvordan derpartementet tenker. 

► Å la en låneformidler hente ut informasjon fra gjeldsregistrene etter å ha fått samtykke fra en person er altså et brudd på forbudet mot å bruke gjeldsopplysninger i markedsføring. (Høringsnotatet)

► At låntakeren selv henter ut den samme informasjonen og overleverer den til en låneformidler er ikke et brudd på forbudet. (Vågslids skriftlige svar)

Om det viktigste formålet med forskriftsendringen er å forhindre at tredjepartsaktør får tilgang til informasjon som kan brukes i markedsføringsøyemed, blir det litt rart å si at det er i orden at de kan få den informasjonen, så lenge eieren av informasjonen har hentet ut og overlevert den selv.

I høringsnotatet skriver departementet også «det er imidlertid bare aktører som har inngått samarbeidsavtale med gjeldsinformasjonsforetakene som kan hente ut opplysninger elektronisk. Dermed har for eksempel gjeldsrådgivere, verger, inkassoforetak, advokater mv. ikke denne muligheten.» 

Mens Vågslid i sitt svar til Njåstad skriver: «Dernest er det heller ikke tale om å forby forbrukerne å oppnevne en fullmektig som kan hente ut gjeldsopplysninger. Dette kan være svært nyttig for bl.a. verger, gjeldsrådgivere, advokater og andre i forbindelse med rådgivning omkring økonomiske problemer.»

Igjen sier høringsnotat og stortingssvar tilsynelatende ikke helt samme sak. Her kan det også legges til at Gjeldsregisteret AS forteller at de har avtaler med både gjeldsrådgivere og selskapet Inkassoregisteret AS, som hjelper gjeldsofre, noe som i så fall innebærer at informasjonen i høringsnotatet er feil.

Hva er konsekvensen? 

Advokat Kvalø har et viktig poeng i sitt høringssvar. «Et sentralt aspekt ved disse løsningene som tilbyr oversikt. er nettopp at innsynet er samtykkebasert. Brukerne står helt fritt til å ikke gi sitt samtykke. Det er ingen tvang ...» 

Det er en av tingene FinShift mener har vært aller merkeligst i forslaget. Det tilsynelatende mangelen på tillitt til at folk kan ta et klokt og gjennomtenkt valg på vegne av seg selv.

På den andre siden fikk FinShift nylig et meget interessant gråsone-eksempel på e-post. Kredittscoringstjenesten Uscore inviterte til å gjette riktig dato for når selskapet passerer én million medlemmer. Den lykkelige vinneren vil få opp til 250.000 kroner av forbruksgjelden slettet.

Det som gjør denne konkurransen spesiell er at et av kravene for å delta, er at man samtykker til at Defero, som står bak Uscore, får hente gjeldsdata fra Gjeldsregisteret. 

Det er jo åpenbart en slags markedsføring, men formålet med lotteriet er at en person skal få slettet gjeld, ikke at flere skal ta opp mer lån. 

Så er det da innafor eller utenfor departementets definisjon av markedsføring? Joda, man kan selvfølgelig tenke seg at det kommer mer målrettede lånetilbud på et senere tidspunkt, når informasjonen vel er samlet inn, men det avgjørende spørsmålet er likevel: er det myndighetene eller personen selv som skal avgjøre om de vil dele sin gjeldsdata til et slikt formål? 

Frem til nå har departementet stått hardt på linjen at endringen i lov og forskrift bare er en innskjerping av et eksisterende forbud mot markedsføring, og har egentlig avvist den kritikken som hittil har kommet. 

Muligens signaliserer avslutningen på barne- og familieministerens svar til Helge André Njåstad en liten oppmykning av den holdningen:

«Jeg ser nå fram til å få høringsinstansenes syn på saken slik at saken blir godt opplyst før den legges fram for Stortinget», skriver ministeren. 

RELATERTE SAKER 

Barne- og Familiedepartementets høringsnotatLene Vågslids svar til Helge André Njåstad (FrP)Kredittbanken støtter vraking av samtykkebasert innsyn: «Gjennomtenkt og ansvarlig»Gjeldsregistrene avviser lovforslag: – Må ikke gå etter samtykke som er en legitim tjeneste«Vanskelig å overskue konsekvensene»: Derfor vil myndighetene stenge ute fintech og låneagenter fra gjeldsregisteret(FinShift) Hvor mye er et gjeldsbasert samtykke verdt?Ministeren vil skrote samtykkebasert innsyn: «Direkte formålsstridig»Høyre og FrP stiller spørsmål om gjeldsregisterforslagFintech-profiler hardt ut mot departementets forbudsforslag: – Vil frata folk råderetten over egne dataBanker og kredittinstitusjoner kan få monopol på gjeldsdata: «Svekker både personvernet og kvaliteten»

Likte du denne saken. Abonner på nyhetsbrevet FinShift, så får du den rett i epostkassa hver onsdag.