De vanligste feilene bankene gjør i sin bærekraftsrapportering: – Har lest utrolig mye som jeg oppfatter som fullstendig unødvendig

Under Bærekraftskonferansen 2025, i regi av Finans Norge, kom Deloitte-direktør Kjersti Okstad med en utfordring: Hva kan bankene gjøre bedre i rapporteringen?

Okstad er direktør i ESG-fagavdelingen til revisorselskapet, og under innlegget sitt kom hun med en liste over hva som er bra å ha med i bærekraftsrapportene – og hva som er fy-fy.

Tenk på leseren

Okstad baserer sine observasjoner under konferansen på rapporteringen til 18 selskaper. Hun forteller at rapportene varierer stort i lengde, fra 32 sider til 250 – og at snittet ligger på rundt 100 sider.

Ifølge Kjersti Okstad er noen av de vanligste feilene hun ser i bærekraftsrapporteringene hun gjennomgår, knyttet til manglende fokus på brukerperspektivet.

– Vi ser at veldig mange rapporter mangler en rød tråd, og at det er ulike faglig innretning og tone i språket. Det betyr at det har nok vært mange ulike personer innom og skrevet ulike deler av rapporten.  Det svekker sammenhengen, og gjør det vanskelig for leseren å forstå hele rapporten, forklarer hun i innlegget sitt.

Hun minner om at de som skal lese rapporten, faktisk er mennesker, og må kunne forstå det de leser. Hvis det er mye fakta som man føler må begrunnes, kommer hun med et tydelig råd:

– Det er ingen som leter etter en god historie i fotnotene. Det er der du kan legge underbyggende og viktig informasjon, slik at tallene gir mening og brukerne forstår dem.

Unødvendig informasjon svekker helheten

Rapportene inneholder ofte store mengder overflødig og irrelevant informasjon ifølge Okstad, som peker på at mange selskaper mister helheten av syne og i stedet fordyper seg i tekniske detaljer og datapunkter.

– For å være helt ærlig: jeg har lest utrolig mye som jeg oppfatter som fullstendig unødvendig lesing. Det er en helt vanlig utfordring, forteller Okstad.

Dette skyldes blant annet svakheter i vesentlighetsanalysen, som gjør det vanskelig å vurdere hva som faktisk er viktig å inkludere. I praksis fører dette til at selskaper tar med for mye informasjon fordi de er usikre på hva som er vesentlig.

– Rapporteringen handler ikke bare om datapunktene, men om å skape en helhetlig og realistisk fremstilling av virksomhetens utfordringer og muligheter.

Vær ærlig om mangler

Okstad ønsker også å minne om at det er greit å være tydelig på hvor bærekraftarbeidet fortsatt har litt å gå på, og ikke late som om noe er på plass dersom det ikke er det.

– Vi har en tendens til å være for positive gjennom det vi fremstiller, og hvordan vi skal håndtere fremstillingen.

Okstad oppfordrer heller til å være ærlig og åpen om hva som mangler.

– Det er viktig å redegjøre for hvorfor de ikke er på plass, hva som er gjort så langt, og når man forventer å være i mål. Det bygger troverdighet og tillit.

Bedre kontroll og kompetanse

Okstad forteller også at internkontrollen rundt rapporteringen er for svak.

Ifølge henne mangler det ofte dokumentasjon på vurderinger og forutsetninger, noe som gjør det vanskelig å etterprøve informasjonen i rapportene.

For å gjøre ting enda vanskeligere, baserer mange selskaper seg fortsatt på manuelle prosesser som Excel og e-post, i stedet for integrerte IT-løsninger, noe som både gir kvalitetsutfordringer og unødvendig ressursbruk.

– IT-systemer kan effektivisere prosessen betydelig, sier Okstad.

Hun tar også opp behovet for bedre kompetanse i styrene og revisjonsutvalgene, og mener det er et faresignal dersom styret ikke kjenner innholdet i vesentlighetsanalysen.

– Hvis rapporten bygger på en analyse som styret ikke har forankret, er det lite sannsynlig at den gir beslutningsnyttig informasjon.